ET LITE JORDE
En weblogg om et langsiktig prosjekt
Som bitteliten sommergjest på fanget til morfar skulle jeg få komme og bo på gården hans og ta over... Slik blei det ikke.
Men det sies det sover en bonde i enhver nordmann.
Det tar lang tid å vekke min.
Vårt hus ute på landet med utsikt til landskapet omkring fikk kjenne endringene i norsk landbrukspolitikk, da krattskogen kom krypene mot oss og ville opp.

Bonden som eide de 13målene nedenfor, hadde fått endret landbruksstøtten, det lønnte seg ikke å holde jorda i hevd. Jordlappen som tidligere var beitemark, seinere åker, blei for liten for moderne maskineri.

Vi mente at ingen liker egentlig å se landskapet gro igjen, så det ble enighet om at jeg skulle få kjøpe denne lille parsellen ved elva og så holde landskapet åpent.

Jeg kunne bare sette igang å rydde, sa selger.

Vi hadde trivdes med utsynet vi hadde fra sydsiden av huset, til og med vinterstid
Selvfølgelig mente kommunens jordbruksetat noe helt annet. Buskas er også bruk av jord og ingen gardsbruk i kongeriiget skal deles opp eller parseller selges, så det gikk fire år med argumentering før fylkeskommunens klagenemd brøt gjennom og lot oss få lov å kjøpe.
Vi skulle få se elva.
Så var det å begynne å samle på egnet redskap for utendørs aktiviteter. I mellomtiden hadde kommunens jordbruksbyråkrater sabotert overdragelsen i enda et år ved å "somle bort" fylkesvedtaket mens jeg gikk på tærne og ventet. De hadde jo fått hjørnekontor, må vite, VIPs, mye kan skje under flytting.

Over tid hadde en utfordring modnet i meg, En NVMC formann mente at også NVMC burde ha et "Founders Day Rally", det var jo plass til det hos meg nå?.

Hvorfor ikke ?

På vestre del av jordet var krattskogen kommet helt opp til ossPå østre jordet hadde gjenvoksingen
kommet litt kortere
For å kunne komme seg ned på jordet måtte det lages en veg som kunne bære tyngre kjøretøy. Ei åpen grøft eller bekk delte jordet i to, sjøl om det var gjort flere tidligere forsøk med å legge den i rør, men nedbørstopper hadde brutt. Det måtte altså ordentlige dimensjoner på røret ned til elva. Slikt var mulig med kompisgraving med lånt graver. Hjulgraveren gynget kraftig selv i slikt terreng
Det var lettest å grave dypt ved siden av bekkefaretNy kum og 40 centimeters rør holder.
Ved å leie inn folk som kan er det mulig å lære det meste, slik at en sjøl kan mestre også. En entreprenør kom innom med sin beltegraver og viste hva en slik duger til og vi fikk låne hjulgraveren igjen for å legge ut bæringen til veg.
Først må det bli ordning på vatnet som holdt på å drukne vestre jordet. Her nederst i landskapet ved elva, samles også all nedbør. Det er litt av en oppgave å få holdt vatnet unna.

Så må man finne igjen det egentlige landskapet. Ei proff Jonsered motorsag er en ny og nyttig bekjentskap. for buskaset var blitt ordentlig skog

Det blei for ille for nærmeste nabo, beveren, som flyttet over på andre sida av elva

Behovet for mer utstyr melder seg. Man må ha traktor til å dra, henger for transport og utstyr til å rive opp jorda og forhåpentligvis få det litt mere jevnt.

På Ebay i Tyskland selges pent brukte japanske firehjulstrekkere med jordfreser. Iseki'n har gått på rismarkene i østen i korte økter hver sesong og så selges de, visstnok av skattemessige grunner, i parti til Europa.

Det hele er ikke større enn at de kan hentes hjem inni varebilen med jordfresen på taket. Veltebøyle, løftegaffel med bakskuffe og en tilhenger lager vi sjøl.

Moro for store og små.

Været er en verdig motstander mot nesten enhver utendørs aktivitet. Frontrute og tak må til.

Med mer og bedre verneutstyr på plass er det på tide å starte nederst på læringskurven om bruk av jordfres iflg geartabeller med japanske tegn. På østre del jordet som har vært pløyd i de senere år går jordfresen bra, men i stubbemarka etter småskogen er det stopp. Stubbene må stå over en vinter for å se om de råtner nok til å slås i stykker.

Det er jo blitt nybrottsarbeid dette

Ønske om et uthus til å samle alt man har dratt på seg dukker opp. Så kan vi heller selge lagringsplassen Åsheim

Underveis så tenker man:

 - Skulle dette lille jordet bli noe for samling av veteranmotorsykler, så var det nødvendig å lage til noe å samle seg om. Personlig er jeg ferdig med såkalte "familieløp". Jeg kan ikke noe med veteranløp der det å delta i selskapsleker skal gi grunnlag for premiering. Med gamle motorsykler er det mye å mestre. Skal det konkureres, så kan de vel få vises fram bare ved med at de går og brukes, kanskje mot klokka og veien. Mange veteranmotorsykler er ikke registrert eller tas ut til løp. Entusiaster har gjerne flere sykler og registrerer bare én eller et par på veien. Jeg har lenge syntes det er dårlig kulturpolitikk å skattelegge framvisning av gamle veterankjøretøy, men har gitt opp å tro at organisasjonene kommer å få til noe annet. Så da må det å kjøre rundt på eget jorde være avgiftsfritt. Vil noen andre komme og kjøre sin veteranmotorsykkel også, kan vi lage konkurranse
En veg langs hele ytterkanten av jordet vil kunne bli 600-700meter lang, alt etter trasévalg. Det er kupert her så det kan bli oppoverbakker, nedoverbakker svinger og lengre rette flater.

Det vil kunne bli en fin rundtur for en førkrigs veteranmotorsykkel, der man får testet motorkraft, manøvreringsegenskaper, driftssikkerhet og bremser, samtidig som dette skjer rundt deltagerne.

Det går an å leie inn maskiner for å lage veg og med øvelse går det også lettere, selv om leie er dyrt.

En viktig funksjon til en del av runden er å være en voll, stenge for vannet som kommer i stikkrennene fra riksvegen. Grøfta tar vannet fra terrenget ovenfor og leder det unna jordet og ut i elva i vestre enden. Det var mye arbeid å få til og dyrt å leie gravemaskin.. Forhåpentligvis tørker vestre jordedet opp, så det går an å ta seg utpå med en liten traktor.

Endelig ser det ut som jeg får styrt vatnet unna prosjektet.

Kanske neste år kan jeg lage meg en ripper til Iseki'n og ta rotstubbene.

Men denne vinteren finner vegveset fram den gamle planen om å steinsette hele skråningen fra riksvegen ned mot jordet. Det blir diskusjoner om hvordan, hva og hvorfor, men det er ikke enkelt å fremme private interesser når planer er lagt og anbud lagt ut uten å prate først. I sin godhet legger entreprenøren stein inn i jordmassene mine i rundvegen med tilkjørt stein for å gi "bedre bæring".
Dermed blei det helt galt, vannet rant tvers gjennom steinrøysa i denne nye vollen og ut på jordet da våren kom,sjøl om det var fint arbe'. Jeg ville også ha steinsatt elvekanten i svingen der elva bryter i yttersving, noe vassdragsvesenet var enig i, men en plan er en plan for vegvesenet.

Arbeidet med innleid utstyr var det altså nødvendig å se på om igjen. Det skulle jo også forhåpentligvis bli et uthus nede på jordet om kommunen igjen kunne la seg overbevise. Jordet ligger langs ei elv med hundremeters grense, igjen én persons ønsker mot et helt kongeriiges byråkrati. OK, slikt tar tid og i mellomtiden kunne mye gjøres med litt maskineri. Så da var det å søke på nett igjen, hva veit vi om gravemaskiner?

OK, en egen gravemaskin må det bli, ikke bredere enn at den kan kjøre på vegen rundt og komprimere massene. Motorbanen skal jo være enveiskjørt og bare bred nok til en stor sidevognssykkel.

Internett viser at utenlandske brukte småmaskiner er dyrere enn i Norge. Så fra Aurskog ankommer en 3,5tonns koreaner som er blitt litt sliten i leddene av å gå hos en anleggsgartner i Oslo og lån får vi jo på dagen.

Når tomta til uthuset er gravd ut og banen er ferdig, kan jo graveren selges igjen. Mye billigere enn å leie i den lange tida dette tar, - iallfall var det utgangspunktet.

Kjekt å ha; -og i hagan står en gravemaskin...

Det nye leketøyet på bessfarsjordet vekket stor interesse og ærbødighet. Sjøl valgte jeg forsiktig tilvenning og etterhvert fikk jeg respekt for hva som likevel er mulig med denne lille litt slitne asiaten. Først planering langs elvekanten etter at en nabo hadde fått ta ut tre-fire års vinterved av trær derfra. Den store planeringsskuffa er ikke det beste til å ta røtter. Slitne belter sporer av når leire og gras pakker seg... Mye å lære og erfare. Planeringsskuffa skrellet taket av ei forlatt beverhytte, godt man ikke kjørte utpå og sakk nedi. Det var plass til to mann sittende nedi den hula. Avtale ble gjort med et lokalt maskinfirma om vinterlagring og samtidig overhaling av graveutstyret. Nye gummibelter tok vi med fra et trivelig firma i Danmark på vei hjem fra Veterama 2010.
Med egen graver hjemme igjen etter vinterovehaling, var iallfall redskapen i orden. Jeg hadde laget meg rydnings- og grøfteskuffe til Daewoo'n og hele vestre jordet kunne nå rotvendes. De oppgravde røttene er bra fylling i vestre ende av jordet mot elvekanten. Utenfor denne fyllinga blei det god bruk for stein som nå var blitt til overs av vegvesenets tilkjørte masser.

Underlig hvor mye stein som må til for å lage en elvekant som står. Store og små stein bare forsvinner i gjørma, men langsomt blir den nye svingen i vestre enden stående høyt nok til å kjøre på. Kjøring med graveren fram og tilbake og på kryss og tvers, masserer fyllinga sammen så det må fylles mer. Det blir etterhvert også en fin, åpen og tryggere fiskeplass til bruk for dem som liker å forsøke seg med stang og snøre.

Røske opp røtter og legge i haug tar på redskapen Men etterhvert blir det klart
Men det blir for bløtt i det vestre jordet til å kjøre fresen, så det får vente. Over til andre enden. I øvre enden av østre jordet går en gammel veg fra tida da kuene som beitet her, skulle føres hjem. Ved å bruke denne gutua, kan rundbanen få en tur inn i skogen og så ta en lang sving ned mot elva igjen. Men skjult like under lyngen ligger en overraskelse på lur. Telenor har lagt tre kabler over østre jordet men ikke gravd dem forskriftsmessig ned i det ulendte terrenget. - "Spørre først og grave siden" .... Hvem i all verden skulle tro det gikk telekabler her og ned i elva? OK, den blei ikke skadd, det blei endel drama og veiprosjektet mitt kunne ikke videreføres før kablene ble skjøtt ut så de kunne graves forskriftsmessig dypere. Det tok tre måneder...
Da kom flere biler, glade og blide karer ga endelig kablene nødvendig slakk til at de kunne graves dypt nok. Telen hadde satt seg dypt i jorda da de kom med telekompetansen sin og det var for seint på året til å få gravd ned kablene igjen og gjøre ferdig banetraseen dette året.
Så fikk jeg heller forsøke å møte traseen fra andre kanten. Også i østre enden har elva forsynt seg av elvebredden og det må mye masse, røtter og stein til å sikre kantene. Det er litt kupert på steder og mye kan gjøres med å ta bort matjorda, jevne ut og så legge matjorda over igjen. Slik blir det nok masse til elvekanten og nedoverbakken fra traseen gjennom skogen. Veldig mange turer fram og tilbake med skuffa full av jord. Det regner og det er vått og når det gynger under graveren må det bli pause noen dager igjen til det roer seg der og bakken bærer igjen. Vi lærer hvordan vi ikke skal sette oss fast.
Vinteren kom for fullt tidlig i desember 2011. Det er ikke mye man kan gjøre annet enn å håpe på bedre vær neste år slik at man kan bli ferdig med rundbanen og få begynt på uthuset når det blir vår og forhåpentligvis en litt tørrere sommer.
Tidlig på våren blei det liv i graveren igjen. Vi hadde fått en byggetillatelse og i haugen der uthuset nå kunne bygges, er det mye masse som kan hentes. Den lange svingen i vestre enden av jordet kan ta alt sammen, og langsomt stiger en lang slakk sving i oppovebakke bokstavelig talt opp av elva

Flere røtter til fylling kan graves opp og tilføres som fyllmateriale. Vårflommen viser at ennå må det mer høgde til. Etter hver oppfylling må det masseres og komprimeres med graveren før nye lass kan kjøres dit. Grøfta som tar vannet fra vegen legges i rør under fyllinga og jeg legger også ned to systemer med drensrør for å drenere i terrenget.

Et problem jeg trodde jeg hadde begravd forrige høst dukket motstridig opp igjen i form av en kampestein som ikke var til å rugge. Den var fra et tidligere forsøk på å stabilisere vegen i svingen og hadde blitt etterlatt der den havnet, nå midt i min kjørebane.

Steinen måtte vekk. Møysommelig ble den blottlagt i grava si, og et gammelt 40mm mineringshull kom for dagen. Den blei forsøkt sprengt med Trollkraft, men ingenting skjedde. Da blei grava lagd så stort at steinbeistet kunne rulles ut og dras ned mot elva med graveren. Den var for tung til å løftes. Generatoren og en stor innleid slagbor kom på plas for en ny runde med Trollkraft i flere hull, til ingen nytte. Så kom et tips om svensk "snigeldynamit", Snigamit,som delte steinen i løpet av én dag etter at hullene var åpnet på nytt.. Delene forsterket elvekanten og vegen blei planert uten stein som stakk ut.
Victory at last
I alt regnet kan det være greitt å bruke resten av tida på uthuset før rundbanen kan gjøres klar. Elva viser liten vilje til å gå ned mot normalvannstand med all nedbør og den langsomme snøsmeltingee og teleløsningen
Første jobben på barmark mens graset ligger nede, blir å starte opp rydningssaga og ta skuddene av småskog som sneik seg opp i fjor ,

Litt etter litt kommer da littegranne vår. Elva er fortsatt alt for diger, men da får man leke nederlender og lage et dike for å få kontroll over dika og elva. Gravemaskin er villig. og dika kan stenges igjen mot elva og vatnet lenses ut med ei pumpe fra Clas Ohlson Det er dritarbe'nede i sølet, men med list og lempe kan det legges mere rør nede i den bløte leira. Så er det mulig å gjøre den lange grøfta kortere med å fylle tilbake jorda etterhvert som rørene legges på plass. Men den 16. mai i 2013 er jordhaugen som blei lagt opp i fjor, fortsatt tæla!

Om fem hundre år, om arkeologer graver fram restene av dette og finner de nedtråkka restene av engangspallene fra Danmark omkring drensrøret vil de sikkert undre på hvilke religiøse ritualer som foregikk da man la drenering på totusentallet.

Fortsatt legger naturkreftene premissene for hvor mye det er mulig å gjøre.

Endelig i slutten av mai noen tørre dager med sol og varme og grunnen bærer en gravemaskin. Et planlagt prosjekt er å flytte jord fra der det er høgt og legge den der det er lavt. Slikt tar tid, men litt etter litt monner det og bakker blir kortere og flatene større. Jeg flytter kubikkmeter for kubikkmeter med den lille Daewoo'n. Hjelpsomme nabo Odd Arne har stor Ford traktor og et utvalg jordarbeidsredskap og han tar noen runder på vestre halvdel av jordet når det passer slik at det blir flatere og flatere, med rett fall for vatnet.
Innimellom ferdigstilling av alle detaljer i det nye uthuset gir den fine tørre sommeren mulighet til å planere mer på østre halvdel av jordet, rette opp igjen de deler av rundbanen som flom, vinteren og uvær hadde ødelagt. Endelig må også elvekanten i øst steinsettes så ikke skadene kommer igjen. Nå er det ikke mer stein igjen å flytte på tomta, så denne gangen må det bli tilkjørt sprengstein og kultmasse med traktor og dumperhenger fra et kommersielt grustak. 30 tonn stein blir bra når alt er på plass.
Dette arbeidet medfører en litt skummel nedkjøring i elva på kanten som lages under der man kjører, men neste år, når dette får satt seg, blir det en rolig og fin fiskeplass med god adkomst for de som liker slikt. Med mer stein i elvekanten, vil forhåpentligvis også kreps trives igjen, nå som krepsepesten er over...