Kulturabeid

Jeg har hatt som hobby å samle motorsykler i Norge samt restaurert og satt meg inn i historien om dem siden slutten av 60 tallet. Min samling med ca 50 motorsykler representerer et snitt av tidlig motorsykkel historie i Norge med motorsykler fra 1905 (Norges første militære kjøretøy) fram til siste verdenskrig. Jeg har også hele tiden jobbet for å kommunisere og samarbeide med andre som har veteranmotorsykler som hobby og jeg er æresmedlem i NVMC

Jeg gikk ut av Norsk Veteranvogn Klubb og stiftet Norsk Veteran Motorsykkel Club i 1973. Året etter var det jeg som på vegne av de da to veteranklubbene i Norge, forhandlet med Norges Brannkasse om en generell felles forsikringsordning for veterankjøretøy. Den andre veteran klubben, Norsk Veteranvogn Klubb, arbeidet igjennom de generelle avgiftsfritak som kom etter hvert.

Fram til da hadde Vegdirektoratet etter søknad godkjent én og én veteranbil for fritak av skatt "pga av kjøretøyets historiske betydning". Norge ble så på syttitallet et foregangs land for bevaring av veterankjøretøy ved totalt å frita dem for "luksusskatt", samt å redusere avgiftene for å importere flere. Politikerne vedtok en rullende generell 30 års aldersgrense for skattefritak under "det utvidede kulturbegrep" som det ble kalt. Senere har andre land fulgt etter og gått lengre enn Norge i å premiere de som velger slikt kulturarbeid. Norge derimot har gått inn for å avgiftsbelegge disse historiske gjenstandene igjen, mer og mer hvert år. Det er dette min henvendelse gjelder, i en vid forstand.

NVMC er landets største klubb for veterankjøretøy med sine 4000medlemmer. Mange forskjellig veterankjøretøy klubber er stiftet og drives nå rundt om i Norge. De fleste er tilsluttet "Landsrådet for Motorhistoriske Klubber", (LMK) bl.a. pga forsikringsordningen. LMK har mer enn 40 000 medlemmer gjennom tilsluttede klubber. Det er i tillegg mange entusiaster utenom klubbene som også har mye glede av veteran hobbyen.

Mange har forsøkt å nå fram med forslag til endring av den nye avgiftspolitikken men ingen har klart dette.

Trolig gjenspeiler dette holdning til de meningsbærende i landet som egentlig ikke anerkjente dette som kulturarbeid - et korrigert innskrenket kulturbegrep. Å forholde seg til "døde ting" er fremmed for åndseliten. Vi gjør de gamle tingene til levende historie. I en "bruk og kast tid" som vår ligger det mye glede i å gjenoppdage glemte teknologier og se de trinn i utviklingen som har brakt oss her vi nå er. Det gir også bakgrunn for å forstå og forholde seg til mange av de luftige forslagene som fremstilles som løsninger i dagens debatter.

I mitt perspektiv sett ligger "konflikten" i grensesonen mellom Det til enhver tid Politisk Korrekte "akademiske åndsmennesket" satt opp mot de som kan bruke både hender og hode og gjør noe selv. Muligens er det kulturkollisjonen jeg opplever innen dette interesseområdet også er en av nøklene til en viss kode som så mange leter etter. Ikke alt som gjør folk til lags er populisme.

Hva er uønsket ved at mange gubber har det trivelig? Hvorfor kan ikke veteran kjøretøy godkjennes som kultur og igjen slippe beskatning? Avgift tolkes som en belastning lagt på uønsket aktivitet, for å begrense den.

Skal kultur igjen være opphøyet i en sfære som bare de som har åndsmakt nok til å nyte den, definert av dem selv ?

Vi selv opplever at vår hobby er historisk verdifull, seriøs og viktig; da føles det sårende at dette fra myndighetspersoner, politisk og kulturell elite neglisjeres, moraliseres over og så beskattes.

Norsk veteranhobby har forandret seg.

De som har samlet på seg flere veterankjøretøy enn bare ett, er nå motvillige til å registrere dem og ta dem ut så folk får se dem. Visst er det motorkjøretøy på stevner og veteranløp. Men det er ikke særlig interessant å se en skokk med mopeder eller sekstitalls biler som fyrer opp og reiser på "russetur" i flokk på nordmenns vis. Det er langt mellom hver gang man ser noen virkelig gamle biler eller motorsykler.

Det får holde med kostnader når man har registrert én for året i tillegg til familiens øvrige bilkostnader. Jeg og flere av mine venner velger ut hva vi skal sette skilt på i år. Den nye ordningen med årsavgift på veterankjøretøy gjør at mange flotte kjøretøy ikke kommer ut på veiene i tilstelninger til glede for publikum og eiere. Har man mange kjøretøy som kunne vært presentert i forskjellige arrangement gjennom året blir dette ekstra frustrerende. Eierne blir oppgitte og noen forbannet.

For å illustrere dette; i Europa er det mange veteran arrangement som begrenser deltagelse til bestemte årsklasser. Det internasjonale prestisjefylte "Windmill Trophy" som er et slags europeisk lag mesterskap mellom nasjonale klubber i veteranmotorsykkelkjøring med 8 deltagere i 5 klasser fra 1800 tallet til 1938. så stiller ikke noen fra Norge opp. De eldste syklene som det konkurreres med finnes i Norge, men det er dyrt å gjøre dem i stand og så deretter holde dem forsikret og registrert.

I Norge er det få museer med motorkjøretøy. I nabolandet Sverige er det museer i de fleste byer med innlånte kjøretøy fra lokale entusiaster. Som eksempel i et regionalt perspektiv har Kongsvinger, der jeg bor, har et kvinnemuseum. Nabobyene rett over grensen, de nesten like Torsby og Arvika har også begge godt besøkte motormuseer med gamle biler og motorsykler samlet eller lånt inn fra omkringboende entusiaster. Og midt i mellom dem ligger Rottneros med en fenomenal mc utstilling. Det holdes levende arrangement med kjøretøyoppvisninger og veteranløp i Wärmland. Jeg undrer om dette er utslag av en kuet "unskyld-at-jeg-finnes-til" holdning på norsk side, "high-brow/low-brow" motsetninger eller feminismens endelige seier?

Det er mange vanlige arbeidsfolk som har ett eller flere gamle kjøretøy hjemme som de har moro av å plukke på og langsomt sette i orden. 40-60åringer importerer og gjør i stand kjøretøy de drømte om i ungdommen dvs 60-70 talls modeller. Dette har i lang tid vært en fin hobby sett i mange synsvinkler; man tar vare på noe historisk verdifullt, man treffer og utveksler erfaringer med likesinnede i et miljø som for eksempel i en lokal klubb, man viser det fram til allmennheten, man må gjenoppdage gamle ferdigheter innen mange tekniske felt og man kan holde på hjemme og inkludere familien.

Når noe er prestert, er stas å kunne vise det fram. Det er her staten har kokt i stykker gulroten som skulle ha vært der. Man blir straffet for å vise fram hva man har fått til med en årsavgift. Neste år er straffen der igjen. Har man flere kjøretøy å vise fram, blir det enda mer straff. Etter tretti år, der vi som har holdt på med veterankjøretøy og trodde at vi gjorde noe verdifullt ved å ta vare på norsk transporthistorie, har politikerne snudd oss ryggen med å igjen innføre årsavgift. De fleste bærer over med dette et par år, betaler årsavgiften, men så blir de uten tydelige mål for hobbyen i og med at gode og allsidige arrangement er så vanskelige å avholde fordi årsavgiften stenger de eldste og mest interessante kjøretøyene inne.

Hvor blir det da av de privateide veterankjøretøyene?

Til tross for Lov om kulturminne, så blir mange av kjøretøyene solgt ut av landet. De tilføres kulturarven i Tyskland, Nederland, og Østerrike. Når det slik som nå, ikke er attraktivt å beholde eget, eller kjøpe andres veteran kjøretøy i Norge, så forsvinner de eldste ut mot gode penger. Lov om kulturminner i denne sammenheng er en nasjonalistisk lov som selv ikke en gang myndigheter(les tollvesen) bryr seg om. Internett med eBay viser oss i annerledeslandet at det er gode priser på attraktive kjøretøy verden over. I Norge skattes denne delen av kulturlivet i filler, så hvorfor ikke:

" -OK, jeg tar tilbudet fra Wolfgang i Stuttgart på min fullrestaurerte 1920 Ace firesylinder, den som det året ble kjørt av eneste kvinnelige motorcyklefører i løpet fra Kristiania til Trondhjem og tilbake. Fire dager brukte de, en strekning over Støren hadde ikke en gang veg på den tiden. Jeg lar Wolfgang få med skinnfrakken og førerkortet hennes, mange historier samt avisutklippet om landevejsløpet fra Aftenposten som jeg fikk av slekta hennes. Andre eiers førerkortfoto og avisutklipp om revefarmen hans og bygdehistorie kan også gå til Tyskland. Så kan jeg kjøpe meg ny Mercedes Sprinter."

Slik kan det tenkes for hundrer( jeg alene har 45) av Norges tidlige transporthistorie. Norge var ikke et rikt land på 1900 tallets begynnelse, det ble importert få kjøretøy og de som kom, ble tatt vare på med stor entusiasme.

Veterankjøretøy er så mangt og tolkes forskjellig fra land til land og enda mer uklart blant menigmann. Tidligere var det klassifisering der automobiler fram til 1919 kaltes veteran. "Vintage" ble betegnelsen på kjøretøy produsert mellom 1920 og 1930 og deretter var det "klassikere". Nå kaller nordmenn alt som oppnår skattereduksjon etter 30 år for veteran, uansett om de er sjeldne eller bevaringsverdige, om de er samlerobjekt eller bare transportmidler med billigere beskatning.

Ekte veteraner er jo sjelden å se.

Tenk om kulturministeren turte å lansere et løft igjen for veteranhobbyen framfor kulturåret 2009!

Jeg kunne foreslå en todeling for veterankjøretøy: La den rullende 30 års grensen for veteraner fortsette, la dem betale litt (det er vel ikke politisk mulig ellers?) i årsavgift, de er jo skattepensjonister som fortsatt har en viss nytteverdi. Men la de eldste, igjen få slippe all beskatning, noen av dem kommer likevel inn til formuesbeskatning. Legg denne grensen fast på 1950, halve bilens århundre. Disse kjøretøyene har ikke bremser og kjøreegenskaper til å følge moderne trafikk og eierne vil heller ikke ha dem som bruks kjøretøy. De kommer i høyden ut tre fire helger i året.

En annen mulighet er å se på tyskernes løsning med ei felles vognbok med én lav administrasjonsskatt for et knippe på 10 veterankjøretøy, en honnør til de som samler og gjør i stand flere kjøretøy, men bare kan kjøre ett om gangen.

Det finnes flere muligheter for å gjøre litt mer stas på folkelig kultur foran "kulturåret 2009".

Jeg kunne ha skrevet mye mer men møter veldig gjerne med ytterligere informasjon, råd og dåd dersom det ønskes. Jeg håper Arbeiderpartiet tar denne muligheten til å vise kulturpolitisk holdning. Dersom intet skjer innenfor dette området, er jo også det valgt kulturpolitikk.

Det var valg i 2009 og nytt igjen i 2013

Med vennlig hilsen

sign

(subkulturarbeider)