Mye arbe for en drøm

ET LITE JORDE
En weblogg om en veldig lang kamp om å få ha sitt i fred

Som bitteliten sommergjest på fanget til morfar skulle jeg få komme og bo på gården hans og ta over... Slik blei det ikke.
Men det sies det sover en bonde i enhver nordmann.
Det tar lang tid å vekke min.

Vårt hus ute på landet med utsikt til landskapet omkring fikk kjenne endringene i norsk landbrukspolitikk, da krattskogen kom krypene mot oss og ville opp.

Bonden som eide de 13målene nedenfor, hadde fått endret landbruksstøtten, det lønnte seg ikke å holde jorda i hevd. Jordlappen som tidligere var beitemark, seinere åker, blei for liten for moderne maskineri.

Vi mente at ingen liker egentlig å se landskapet gro igjen, så det ble enighet om at jeg skulle få kjøpe denne lille parsellen ved elva og så holde landskapet åpent.

Jeg kunne bare sette igang å rydde, sa selger.

Vi hadde trivdes med utsynet vi hadde fra sydsiden av huset, til og med vinterstid

Selvfølgelig mente kommunens jordbruksetat noe helt annet. Buskas er også bruk av jord og ingen gardsbruk i kongeriiget skal deles opp eller parseller selges, så det gikk fire år med argumentering før fylkeskommunens klagenemd brøt gjennom og lot oss få lov å kjøpe.

Vi skulle få se elva.
Så var det å begynne å samle på egnet redskap for utendørs aktiviteter. I mellomtiden hadde kommunens jordbruksbyråkrater sabotert overdragelsen i enda et år ved å "somle bort" fylkesvedtaket mens jeg gikk på tærne og ventet. De hadde jo fått hjørnekontor, må vite, VIPs, mye kan skje under flytting.

Over tid hadde en utfordring modnet i meg, En NVMC formann mente at også NVMC burde ha et "Founders Day Rally", det var jo plass til det hos meg nå?.

Hvorfor ikke ?

På vestre del av jordet var krattskogen kommet helt opp til oss

På østre jordet hadde gjenvoksingen
kommet litt kortere

For å kunne komme seg ned på jordet måtte det lages en veg som kunne bære tyngre kjøretøy. Ei åpen grøft eller bekk delte jordet i to, sjøl om det var gjort flere tidligere forsøk med å legge den i rør, men nedbørstopper hadde brutt. Det måtte altså ordentlige dimensjoner på røret ned til elva. Slikt var mulig med kompisgraving med lånt graver. Hjulgraveren gynget kraftig selv i slikt terreng

Det var lettest å grave dypt ved siden av bekkefaret

Ny kum og 40 centimeters rør holder.

Ved å leie inn folk som kan jobben sin, er det mulig å lære det meste, slik at en sjøl kan prøve også. En entreprenør kom innom med sin beltegraver og viste hva en slik duger til , men vi fikk låne hjulgraveren igjen for å legge ut bæringen til veg. Det fantes ikke et gruskorn på jordet, så all stein slik som til kulting av vegen må kjøpes og kjøres hit.

Først må det bli ordning på vatnet som holdt på å drukne vestre jordet. Her nederst i landskapet ved elva, samles også all nedbør. Det er litt av en oppgave å få holdt vatnet unna.

Så må man finne igjen det egentlige landskapet. Ei proff Jonsered motorsag er en ny og nyttig bekjentskap, for buskaset var blitt ordentlig skog

Det blei for ille for nærmeste nabo, beveren, som flyttet over på andre sida av elva

Behovet for mer utstyr melder seg. Man må ha traktor til å dra, henger for transport og utstyr til å rive opp jorda og forhåpentligvis få det litt mere jevnt.

På Ebay i Tyskland selges pent brukte japanske firehjulstrekkere med jordfreser. Iseki'n har gått på rismarkene i østen i korte økter hver sesong og så ble den solgt, visstnok av skattemessige grunner, i parti til Europa.

Det hele er ikke større enn at de kan hentes hjem inni varebilen med jordfresen på taket. Veltebøyle, løftegaffel med bakskuffe og en tilhenger lager vi sjøl.

Moro for store og små.

Været er en verdig motstander mot nesten enhver utendørs aktivitet. Frontrute og tak må til.

Med mer og bedre verneutstyr på plass er det på tide å starte nederst på læringskurven om bruk av jordfres iflg geartabeller med japanske tegn. På østre del jordet som har vært pløyd i de senere år går jordfresen bra, men i stubbemarka etter småskogen er det stopp. Stubbene må stå over en vinter for å se om de råtner nok til å slås i stykker.

Det er jo blitt nybrottsarbeid dette

Ønske om et uthus til å samle alt man har dratt på seg dukker opp. Så kan vi heller selge lagringsplassen Åsheim

Underveis så tenker man:

- Skulle dette lille jordet bli noe for å arrangere veteranmotorsykkeltreff, så var det nødvendig å lage til noe å samle seg om. Personlig er jeg ferdig med såkalte "familieløp". Jeg kan ikke noe med veteranløp der det å delta i selskapsleker skal gi grunnlag for premiering. Med gamle motorsykler er det mye å mestre. Skal det konkureres, så kan de vel få vises fram bare ved med at de går og brukes, kanskje mot klokka og veien. Mange veteranmotorsykler er ikke registrert eller tas ut til løp. Entusiaster har gjerne flere sykler og registrerer bare én eller et par på veien. Vil noen andre komme og kjøre sin veteranmotorsykkel her også, kan vi lage konkurranse

En veg langs hele ytterkanten av jordet vil kunne bli 700-800 meter lang, alt etter trasévalg. Det er kupert her så det kan bli oppoverbakker, nedoverbakker svinger og lengre rette flater.

Det vil kunne bli en fin rundtur for en førkrigs veteranmotorsykkel, der man får testet motorkraft, manøvreringsegenskaper, driftssikkerhet og bremser, samtidig som dette skjer rundt deltagerne.

Det går an å leie inn maskiner for å lage veg og med øvelse går det også lettere, selv om leie er dyrt.

En viktig funksjon til en del vegen er å være en voll, stenge for vannet som kommer i stikkrennene fra riksvegen og lekkasjene fra vannverket . Grøfta tar vannet fra terrenget ovenfor og leder det unna jordet og ut i elva i vestre enden. Det var mye arbeid å få til og dyrt å leie gravemaskin.. Forhåpentligvis tørker vestre jordedet opp, så det går an å ta seg utpå med en liten traktor.

Endelig ser det ut som jeg får styrt vatnet unna prosjektet.

Kanske neste år kan jeg lage meg en ripper til Iseki'n og ta rotstubbene.

Men denne vinteren finner vegveset fram en gammel plan om å steinsette hele skråningen fra riksvegen ned mot jordet visstnok fordi vegen sklir litt.... Det blir diskusjoner om hvorfor, hva og hvordan, men det er ikke enkelt å fremme andre forslag og interesser når planer er lagt på vår eiendom og anbud lagt ut uten å prate først. I sin godhet legger entreprenøren stein inn i jordmassene mine i rundvegen med tilkjørt stein for å gi "bedre bæring" i vollen eller vegen min.

Dermed blei det helt galt, vannet rant tvers gjennom steinrøysa i denne nye vollen og ut på jordet da våren kom, sjøl om det var fint arbe'. Jeg ville heller ha steinsatt elvekanten i svingen der elva bryter i yttersving, noe vassdragsvesenet var enig i, men en plan er en plan er en plan for kongene i vegvesenet. Det måtte seinere til endel turer med egen graver med å ta ut all all stein' som var lagt i vegen til der den gjorde mer nytte for seg som sikring av elvekanten

Arbeidet med innleid utstyr var det altså nødvendig å se på om igjen. Det skulle jo også forhåpentligvis bli et uthus nede på jordet dersom kommunen igjen kunne la seg overbevise. Jordet ligger langs ei elv med hundremeters grense, igjen én persons ønsker mot et helt kongeriiges byråkrati. OK, slikt tar tid og i mellomtiden kunne mye gjøres med litt nytt maskineri. Så da var det å leite på nett igjen, hva veit vi om gravemaskiner?

OK, en egen gravemaskin må det bli, ikke bredere enn at den kan kjøre på vegen rundt og komprimere massene. "Motorbanen" skal jo være enveiskjørt og bare bred nok til en stor sidevognssykkel.

Internett viser at brukte småmaskiner fra utlandet er dyrere enn i Norge. Så fra Aurskog ankommer en 3,5tonns koreaner som er blitt litt sliten i leddene av å gå hos en anleggsgartner i Oslo og lån får vi jo på dagen.

Når tomta til uthuset er gravd ut og banen er ferdig, kan jo graveren selges igjen. Mye billigere enn å leie i den lange tida dette tar, - iallfall var det utgangspunktet.

Kjekt å ha; -og i hagan står en gravemaskin...

Det nye leketøyet på bessfarsjordet vekket stor interesse og ærbødighet. Sjøl valgte jeg forsiktig tilvenning og etterhvert fikk jeg respekt for hva som likevel er mulig med denne lille litt slitne asiaten. Først planering langs elvekanten etter at en nabo hadde fått ta ut tre-fire års vinterved av trær derfra. Den store planeringsskuffa er ikke det beste til å ta røtter. Slitne belter sporer av når leire og gras pakker seg... Mye å lære og erfare. Planeringsskuffa skrellet taket av ei forlatt beverhytte, godt man ikke kjørte utpå og sakk nedi. Det var plass til to mann sittende nedi den hula. Avtale ble gjort med et lokalt maskinfirma om vinterlagring og samtidig overhaling av graveutstyret. Nye gummibelter plukket jeg med fra et trivelig firma i Danmark på vei hjem fra Veterama 2010.

Med egen graver hjemme igjen etter vinterovehaling, var iallfall redskapen i orden. Jeg hadde laget meg rydnings- og grøfteskuffe til Daewoo'n og hele vestre jordet kunne nå rotvendes. De oppgravde røttene er bra fylling i vestre ende av jordet mot elvekanten. Utenfor denne fyllinga blei det god bruk for stein som nå var blitt til overs av vegvesenets tilkjørte masser.

Underlig hvor mye stein som må til for å lage en elvekant som står. Store og små stein bare forsvinner i gjørma, men langsomt blir den nye svingen i vestre enden stående høyt nok til å kjøre på. Kjøring med graveren fram og tilbake og på kryss og tvers, masserer fyllinga sammen så det må fylles mer. Det blir etterhvert også en fin, åpen og tryggere fiskeplass til bruk for dem som liker å forsøke seg med stang og snøre.


Røske opp røtter og legge i haug tar på redskapen	Men etterhvert blir det klart

Men det blir for bløtt i det vestre jordet til å kjøre fresen, så det får vente. Over til andre enden. I øvre enden av østre jordet går en gammel veg fra tida da kuene som beitet her, skulle føres hjem tilHøiden. Ved å bruke denne gutua, kan rundbanen få en tur inn i skogen og så ta en lang sving ned mot elva igjen. Men skjult like under lyngen ligger en overraskelse på lur. Telenor har lagt tre kabler over østre jordet men ikke gravd dem forskriftsmessig ned i det ulendte terrenget. - "Spørre først og grave siden" .... Hvem i all verden skulle tro det gikk telekabler her og ned i elva? OK, den blei ikke skadd, det blei endel drama og veiprosjektet mitt kunne ikke videreføres før kablene ble skjøtt ut så de kunne graves forskriftsmessig dypere. Det tok tre måneder...

Da kom flere biler, glade og blide karer (you wish) ga endelig kablene nødvendig slakk til at de kunne graves dypt nok. Telen hadde satt seg dypt i jorda da de kom med telekompetansen sin og det var for seint på året til å få gravd ned kablene igjen og gjøre ferdig rundbanetraseen dette året.

Så fikk jeg heller forsøke å møte traseen fra andre kanten. Også i østre enden har elva forsynt seg av elvebredden og det må mye masse, røtter og stein til å sikre kantene. Det er litt kupert på steder og mye kan gjøres med å ta bort matjorda, jevne ut og så legge matjorda over igjen. Slik blir det nok masse til elvekanten og nedoverbakken fra traseen gjennom skogen. Veldig mange turer fram og tilbake med skuffa full av jord. Det regner og det er vått og når det gynger under graveren må det bli pause noen dager igjen til det roer seg der og bakken bærer igjen. Vi lærer hvordan vi ikke skal sette oss fast.

Vinteren kom for fullt tidlig i desember 2011. Det er ikke mye man kan gjøre annet enn å håpe på bedre vær neste år slik at man kan bli ferdig med veien helt rundt og få begynt på uthuset når det blir vår og forhåpentligvis en litt tørrere sommer.

Tidlig på våren blei det liv i graveren igjen. Vi hadde fått en byggetillatelse og i haugen der uthuset nå kunne bygges, er det mye masse som kan hentes. Den lange svingen i vestre enden av jordet kan ta alt sammen, og langsomt stiger en lang slakk sving i oppovebakke bokstavelig talt opp av elva

Flere røtter til fylling kan graves opp og tilføres som fyllmateriale. Vårflommen viser at ennå må det mer høgde til. Etter hver oppfylling må det masseres og komprimeres med graveren før nye lass kan kjøres dit. Grøfta som tar vannet fra vegen legges i rør under fyllinga og jeg legger også ned to systemer med drensrør for å drenere i terrenget.

Et problem jeg trodde jeg hadde begravd forrige høst dukket motstridig opp igjen i form av en kampestein som ikke var til å rugge. Den var fra tidligere forsøk på å stabilisere vegen i svingen og hadde blitt etterlatt der den havnet, nå midt i min "kjørebane".

Steinen måtte vekk. Møysommelig ble den blottlagt i grava si, og et gammelt 40mm mineringshull kom for dagen. Den blei forsøkt sprengt med Trollkraft, men ingenting skjedde. Da blei grava lagd så stort at steinbeistet kunne rulles ut og dras ned mot elva med graveren. Den var for tung til å løftes. Generatoren og en stor innleid slagbor kom på plass for en ny runde med Trollkraft i flere hull, til ingen nytte. Så kom et tips om svensk "Snigeldynamit", Snigamit,som delte steinen i løpet av én dag etter at hullene var åpnet på nytt.. Delene forsterket elvekanten og vegen blei planert uten stein som stakk ut.

Victory at last

I alt regnet kan det være greitt å bruke resten av tida på uthuset før rundbanen eventuelt kan gjøres klar. Elva viser liten vilje til å gå ned mot normalvannstand med all nedbør og den langsomme snøsmeltingee og teleløsningen

Første jobben på barmark mens graset ligger nede, blir å starte opp rydningssaga og ta skuddene av småskog som sneik seg opp i fjor ,

Litt etter litt kommer da littegranne vår. Elva er fortsatt alt for diger, men da får man leke nederlender og lage et dike for å få kontroll over grøfta og elva. Gravemaskin er villig. og grøfta kan stenges igjen mot elva og vatnet lenses ut med ei pumpe fra Clas Ohlson Det er dritarbe'nede i sølet, men med list og lempe kan det legges mere rør nede i den bløte leira. Så er det mulig å gjøre den lange grøfta kortere med å fylle tilbake jorda etterhvert som rørene legges på plass. Men den 16. mai i 2013 er jordhaugen som blei lagt opp i fjor, fortsatt tæla!

Om fem hundre år, om arkeologer graver fram restene av dette og finner de nedtråkka restene av engangspallene fra Danmark omkring drensrøret vil de sikkert undre på hvilke religiøse ritualer som foregikk da man la drenering på totusentallet.

Fortsatt legger naturkreftene premissene for hvor mye det er mulig å gjøre.

Endelig i slutten av mai noen tørre dager med sol og varme og grunnen bærer en gravemaskin. Et planlagt prosjekt er å flytte jord fra der det er høgt og legge den der det er lavt. Slikt tar tid, men litt etter litt monner det og bakker blir kortere og flatene større. Jeg flytter kubikkmeter for kubikkmeter med den lille Daewoo'n. Hjelpsomme nabo Odd Arne har stor Ford traktor og et utvalg jordarbeidsredskap og han tar noen runder på vestre halvdel av jordet når det passer slik at det blir flatere og flatere, med nok fall for oveflatevatnet.

Innimellom ferdigstilling av alle detaljer i det nye uthuset gir den fine tørre sommeren mulighet til å planere mer på østre halvdel av jordet, rette opp igjen de deler av rundbanen som flom, vinteren og uvær hadde ødelagt. Endelig må også elvekanten i øst steinsettes så ikke skadene kommer igjen. Nå er det ikke mer stein igjen å flytte på tomta, så denne gangen må det bli tilkjørt sprengstein og kultmasse med traktor og dumperhenger fra et kommersielt grustak. 30 tonn stein blir bra når alt er på plass. Koster litt det óg.

Dette arbeidet i østre enden medfører en litt smal og skummel nedkjøring i elva på kanten som lages under der man kjører...., Men neste år, når dette får satt seg, blir det en rolig og fin fiskeplass med god adkomst med lange meitstenger for de som liker slikt. Med mer stein i elvekanten, vil forhåpentligvis også kreps trives igjen, nå som krepsepesten er over...

Januar 2014 kommer med varme regn og snøsmelting, Så stor som dette har elva ikke vært mens vi har bodd her. Greitt å få testet elveforbyggingen, -den holder og den binder slam som kommer. Til våren må det nok kjøres inn enda mer stein dersom kantene skal bli stående i slikt vær. Tida flyr og det er ikke alltid den gir rom for det som skulle vært gjort istedet for det som må gjøres.

Så får man besøk igjen og da kan må noen av prosjektene tas ut og det blir testing ved både barn og barnebarn. En hagejernbane med sporvidde på 7,25tommer er det plass til i kanten av jordet, men siden alt må lages,legges ut sjøl og tas inn for vinteren, tar ting tid.

Grunnen på jordet er leirjord og det er trærne er det som holder elv og jorde på plass - hver for seg , så trærne må få stå. I begge ender er det steinsatt kant trygg å gå langs og uten trær for adkomst med fiskestenger. Men hjemmefra ser vi ikke elva sommerstid for alle trærne så ei flytebrygge er tingen. Etter et mislykket forsøk med ei brygge i stål tre og glassfiberpontoner ble brygge nummer to vellykket i aluminium og tre med flere flyteelement ganske bra. Den kan løftes fint ut og inn med graveren. Ute på brygga er det en helt annen verden om sommeren, fin fiskeplass, grønt og stille

Trivelig plass vi har .Sitter vi rolig der så får vi bever som svømmer intetandende forbi og ande familier som haster forbi. Det er også fint å fiske abbor sjøl om det går gjetord om storgjedde i elva . Naboen har sett kreps i svingen nedenfor. Funnet av kreps var et argument fra NVE da de nektet konsesjon til jordeiere lengre opp som ville regulere elva for privat kraftutbygging.

Dessverre må vi forholde oss til at vegvesenet kan steinsette en del av eiendommen at televerket knapt under torva har gravd ned stamlinjekabler og kraftlaget skal ha 30 meters bredde for kraftlinja som stadig oppgraderes, så de må få sette opp stolper til 20Kilovolts linja og fjerne trær i 30 meter bredde i elvekanten. Det var imponerende hvordan arbeidslaget klarte å skifte stolper til høgspenten uten å slå av strømmen.
Greitt nok. Det ble opprydding etter dem med å plukke sprengsstein og vi sådde solsikker i den bare jorda mellom feite svarte stolpene som bekket rant av. Vi har etterhvert forstått at dette er kreosot, lest oss opp og at solsikker vil aldri vokse der mer. Stolper med kreosot impregnering er på dispensasjon tillat satt opp. ut september men ikke i nærheten av vann.